Nyeste innkjøp

Heia :) 

Kanskje rart å legge dette ut på en helgedag, men jeg var i butikken på Onsdag sammen med moren min, da kjøpte jeg en 2 ting. Nemlig 2 bøker. Dette er en bokserie som jeg er veldig glad i og som jeg ikke har kjøpt bøker av på en god stund, men jeg bestemte meg for at jeg måtte lese ferdiog serien når jeg først har startet på den. Jeg har nesten alle bøkene, men jeg skal bestille de bøkene jeg ikke har. Men det var disse bøkene jeg kjøpte:

Reisen til Christiania har ført til avsløringer og omveltninger. For Stina og Olav blir verden aldri mer som før, og Andrine må ta en beslutning som kan få store ringvirkninger. Bør hemmeligheten røpes eller holdes skjult?

På veien hjemover hadde hun tenkt på hvordan hun skulle få fortalt Isak om Marna, men slik som han tok seg av henne, antok hun at han ville ta det pent. Han var blitt glad i ungen, han også, og hun var blitt som en datter for ham.
«Å, er det noe galt, Andrine?»
«Jeg har fått vite hvem som er faren til Marna.» Hun skalv på hendene.

UTDRAG:

Josefine lyttet etter lyder i huset, men alle hadde lagt seg. Det var på tide å hjelpe Simone ut av huset. Andreas ventet nok på henne.
 Hun gikk på tå hev bortover gangen og lukket seg stille inn til Simone, som satt foran speilet og betraktet seg selv. Josefine så på ansiktsuttrykket hennes at hun hadde smerter. Det ville ta lang tid å lege de dype sårene på ryggen hennes.
 «Nå er alle gått til ro,» hvisket hun til jenta. 
Simone reiste seg sakte. Hun la hendene på bordet og stønnet. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare dette,» hvisket hun. «Jeg har så vondt.»
 Josefine stilte seg ved siden av henne. «Hvis du ikke orker, får du heller legge deg. Jeg kan gi beskjed til Andreas. Vi kan helt sikkert få til et møte en annen dag,» foreslo hun.
 Simone ristet på hodet. «Nei, det må bli nå, for det kan være min eneste mulighet til å se ham igjen. Jeg kan ikke vente lenger. I to år har jeg lengtet etter ham. I to år har jeg sørget og grått og sett ham for meg. Jeg syntes ofte jeg kjente lukten av skog, for Andreas var ofte sammen med faren i skogen, og da luktet det så godt av ham.»
 Josefines hjerte blødde. Slik var det å være forelsket. Å være så kjær at hjertet brast. Det var et guds under at Simone fortsatt var her, for ulykkelig kjærlighet var det verste som fantes. Josefine hadde selv opplevd det, og ennå kunne hun kjenne sorg i hjertet når hun tenkte på Peder, selv om hun visste at han ikke var verdt en eneste tåre. 
 «Da går vi. Jeg kan støtte deg om du vil.»
 Simone ristet på hodet. «Nei, jeg skal klare det selv. Jeg må.»
 «Ja vel. Du gjør som du vil. Men lov meg at du er stille. Du vet at dine foreldre kan våkne, og oppdager de oss, blir det bråk.»
 «Jeg er klar over det.»
 Simone listet seg forsiktig over gulvet, og sammen gikk de stille nedover gangen. Josefine holdt øye med Simone, livredd for at hun skulle falle sammen av smerter. Men jenta hadde fått et bestemt uttrykk i øynene. Hun var på vei til sin store kjærlighet. Det ga henne krefter.
 De kom seg usett ut, og Josefine passet på å gå ved siden av Simone. Hun trakk inn den friske høstluften og så på trærne som svaiet i vinden. Bladene hadde begynt å falle av og lå strødd utover mosedekket. 
 Josefine så seg tilbake og konstaterte at det var mørkt i soveromsvinduene. Alle sov og ingen hadde hørt dem i trappen. Hun pustet lettet ut. 
 De gikk forbi grinden og fortsatte til de kom til gjerdet som omkranset eiendommen til grannene. Ved skogholtet sto han og ventet. Josefine gløttet på Simone som så bare ham. Så smilte hun med strålende øyne. 
 Josefine gledet seg med henne. Hun hadde gjort det eneste rette. Alle burde få lov til å møte den de elsker. 
 «Gå til ham, Simone. Jeg venter her,» sa hun, og Simone gikk fra henne. Josefine sank ned på en stein og snudde seg litt bort. Hun ønsket ikke å iaktta deres første møte på to år selv om hun var nysgjerrig. Dette var mellom Andreas og Simone

Josefine trives på gården på Etterstad, til tross for at hun må tåle de andre tjenestejentenes sjalusi etter at hun ble Christian og Simones selskapsdame. Men så oppdager hun en hemmelighet, en hemmelighet som ingen må få vite om.

Frøydis ble så sint at hun dyttet til Josefine i magen. Josefine vaklet og så samtidig at hun sto altfor nær den åpne kjellerlemmen. Hvorfor hadde hun ikke satt lemmen på plass?
«Slipp meg forbi, Frøydis. Jeg har annet å gjøre enn å krangle med deg.»

UTDRAG:

Andrine åpnet utgangsdøren og ble stående på trammen. Drengene løp frem og tilbake borte ved låven. Hun antok at det var kalving som sto for tur. Hun gikk videre over tunet og ned til havnehagen, mens hun holdt Marna trygt i armene sine. Datteren pludret fornøyd, og snart fikk hun mer farge i kinnene.
«Ja, det er kaldt i luften, men solen skinner,» sa hun til datteren, som om den lille forsto det hun sa. Andrine talte mye med Marna. Det føltes riktig.
Hun ruslet ned til tjernet, der hvor Isak hadde sett både Marna og den lyshårede jenta han mente hun bar i magen. Hun satte seg på en stein med Marna på fanget. Datteren så rundt seg mens hun hele tiden sugde på en finger.
Andrine skuet utover det mørke tjernet, bort på tømmerhuset til Nikolas. Hun lurte på om han var hjemme, og om han var lykkelig med sin hustru. Hun håpet han hadde det bra til tross for at han en gang hadde vært ufordragelig mot henne. Tenk at han hadde vært hennes første ektemann. Det føltes som om det var hundre år siden.
Isak var og hadde alltid vært den eneste mannen for henne. Hele tiden så hun ham for seg med det lyse håret som duvet mot nakken. De gode, blå øynene, det litt brede smilet. Kroppen som var så kraftig, måten han gikk på. Smilet som fikk henne til å smelte innvendig. Berøringen som ? 
Å, som hun elsket ham!
«Andrine.»
Hun kvakk. Stemmen var kjent. Hun visste med en gang at det var Carl. Hun snudde seg og så på ham. Hva gjorde han her? Hun svelget og kjente at hun skalv på hånden.
«Carl? Er du her?» Stemmen dirret.
Han satte seg på en stubbe like ved henne. Hele tiden så han på henne. «Jeg hadde et ærend på Kongsvinger og fant ut at jeg skulle besøke Lierviken før jeg dro hjem igjen. Og nå var jeg på vei til Josaksgården for å tale med Isak. Ja, jeg vet at han ikke liker meg, men jeg tenkte å spørre ham om han ville kjøpe to kalver. Tante sa at dere trengte flere dyr, og i og med at det ikke er marked på Kongsvinger nå ?»
«Har du tatt med deg kalver helt hit?»
«Ja. Og to kuer,» la han til. «Tante skrev til far, og han mente at hun også ville kjøpe kyr, men jeg er sikker på at han må ha misforstått innholdet i brevet, for tante hadde også skrevet at de holdt på med kalving nå. Far har det ikke godt, stakkar. Jeg liker ikke å reise fra ham,» la han til med et dypt sukk.
«Det forstår jeg. Jeg vet ikke om Isak er ute etter å kjøpe flere dyr. Vi har vel de dyrene vi behøver,» sa hun og forsøkte å holde en lett tone, selv om det var vanskelig. Carl var så staut at hun rødmet bare av å se på ham. En gang kysset vi, tenkte hun. Og en gang druknet vi nesten sammen. Du sa at du ikke aktet å kjempe mot det iskalde vannet fordi du ikke kunne få meg. Jeg husker det som om det var i går. Du har et merkelig tak på meg, som om du forhekser meg med blikket.
«Jeg håper dere har plass til et par til. Jeg vil nødig reise tilbake med dyrene. Det har vært en strabasiøs tur og jeg er sliten,» sa han. 
«Du må nesten tale med ham selv, Carl. Jeg vet ikke hva Isak ønsker,» sa hun og svelget. Hun klarte ikke å la være å se på ham.
«Da får jeg spørre ham. Hvor er han hen?»
«Han er på byggetomten. På kontoret, antar jeg.»
Carl nikket og lente seg frem. «Marna er en nydelig jente. Er du lykkelig, Andrine?» 
Hun så at øynene hans ble såre, at han fortsatt elsket henne, og hun fikk vondt i hele seg. En del av henne ønsket å løpe fra ham, men hun ble sittende. «Ja, jeg er meget lykkelig, Carl, og jeg håper du også finner lykken en dag.» Hun mente det oppriktig. Hun ønsket at Carl skulle finne seg en kjæreste. En kvinne han kunne elske inderlig, og som gjengjeldte følelsene hans.
Han ristet tankefullt på hodet. «Jeg tar meg av far og gården. Alle dager er helt like ?» Han kremtet og møtte blikket hennes. «Hele tiden ser jeg deg for meg, Andrine. Jeg fantaserer om det som kunne ha vært. Du er hos meg. Vi er så kjær ?»
«Nei, Carl! Du kan ikke si slikt. Jeg er en gift kvinne,» avbrøt hun ham. Ordene hans gjorde henne vondt. Og hvorfor skalv hun så fælt? Hvorfor banket hjertet så hardt bare hun så på ham? For litt siden hadde hun sittet og tenkt på Isak. Tenkt at hun elsket alt ved ham. Men det var mye hun også elsket ved Carl. 
Ta deg sammen, Andrine! Er du blitt riv ruskende gal? Det er ikke mulig å elske to menn samtidig. Det går ikke an. Du liker Carl, det er alt! skjente hun på seg selv. Likevel kjente hun et varmt sug i magen. En slags kiling som ikke ville ta slutt.
Han sukket. «Jeg vet at du er bundet for alltid, Andrine, og at du elsker din ektemann, men det forandrer ikke det jeg føler for deg. Du var også en av grunnene til at jeg ikke maktet å reise til Amerika, at jeg ble i Danmark. Jeg møtte disse kameratene mine, men du var årsaken til at jeg reiste hjem igjen. Far trengte meg. Gården og dyrene trengte meg, men jeg trengte også deg, Andrine. Jeg måtte vite at du ikke var langt unna, at jeg kunne nå deg om jeg ønsket det.» 
«Kjære, snille Carl ... Du må finne deg en kvinne og gifte deg. Du må glemme meg, det vet du. Jeg ?»
Han løftet hånden og viftet med den. «Jeg kommer aldri til å gifte meg. Ingen kan ta din plass i hjertet mitt. Men nå skal jeg ikke plage deg lenger. Jeg går og finner din mann.» Han reiste seg, og med ett følte Andrine seg forlatt. Hun kjente at hun hadde gråten i halsen. Carl burde ikke ha kommet hit og forstyrret livet hennes, for det var Isak som var alt for henne. Problemet var bare at Carl også hadde erobret deler av hjertet hennes. Det gjorde henne forskrekket at hun hadde plass til dem begge.

3 kommentarer

irmaelisabethh

26.03.2016 kl.00:34

De bøkene hørtes jo kjempe bra ut! Morsomt å lese når man endelig har funnet en bok man faktisk synes virker interessant. God påske :D

-Gjerne ta en titt innom den nye bloggen min!

mirrol

26.03.2016 kl.11:21

irmaelisabethh: God påske til deg også :)

facelessfashiion

26.03.2016 kl.08:46

Spennende :)

Skriv en ny kommentar

mirrol

mirrol

19, Nedre Eiker

Jeg heter Mirjam Rolfsnes, 18 år og oppvokst på ett lite sted utenfor Drammen. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kategorier

Arkiv

hits